Utenlandsk arbeidskraft og kampen mot sosial dumping - del 1 allmenngjøring
05.06.2019
Skrevet av: Advokat/partner Bjørn Jacobsen

Hva er sosial dumping?
Begrepet sosial dumping har vokst frem i kjølvannet av EU-utvidelsen østover i 2004. Utvidelsen ga arbeidstakere fra blant annet Polen og Baltikum rett til fritt å søke og ta arbeid i EØS-området (likevel begrenset av overgangsregler frem til 2009). Begrepet har ikke noe særskilt rettslig innhold, men brukes om situasjonen der utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge, får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere.

Selv om begrepet sosial dumping i alle fall delvis benyttes i kampen for å verne norske arbeidstakere og norske arbeidsplasser, er det dessverre en rekke eksempler på at utenlandske arbeidstakere har blitt grovt utnyttet av både norske og utenlandske aktører. I et forsøk på komme dette problemet til livs, har norske myndigheter innført flere tiltak, og allmenngjøring av tariffavtaler er ett av de viktigste.


Hva innebærer allmenngjøring av tariffavtaler?

Allmenngjøring av en tariffavtale innebærer at alle som arbeider i en bedrift som driver innenfor virkeområdet til tariffavtalen, har krav på de lønns- og arbeidsvilkår som følger av de allmenngjorte bestemmelsene i tariffavtalen. Det vil dermed være lovstridig å lønne en arbeidstaker fra for eksempel Litauen under minimumsnivået i tariffavtalen, selv om arbeidstakeren ikke arbeider i en tariffbundet bedrift.

Hvordan skjer allmenngjøringen?
Allmenngjøringen skjer gjennom fastsettelse av en forskrift. Forskriften har hjemmel i allmenngjøringsloven. Allmenngjøring av en tariffavtale (eller spesifikke bestemmelser i en tariffavtale) besluttes av Tariffnemda. Tariffnemda er et særskilt uavhengig forvaltningsorgan, hvor arbeidslivets parter er representert. Formålet med allmenngjøringsordningen er å sikre at utenlandske arbeidstakere får likeverdige lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere.

 

Tariffnemda har per i dag allmenngjort hele eller deler av tariffavtalen for følgende sektorer:

 

  • Skips- og verftsindustri
  • Fiskeindustribedrifter
  • Byggfag
  • Jordbruks- og gartnernæringen
  • Persontransport med turbil
  • Godstransport på vei
  • Renhold
  • Elektrofag

 

Bedrifter innenfor disse sektorene bør ha dette i mente. Utenlandske aktører som inngir tilbud uten å være obs på regelverket, vil for eksempel kunne få store problemer. Hvis virksomheten faller inn under virkeområdet til en allmenngjort tariffavtale, vil neste steg være å avklare nøyaktig hvilke bestemmelser i tariffavtalen som er allmenngjort og hva disse innebærer.

Tariffnemda endret for eksempel forskriftene høsten 2018 vedrørende skips- og verftsindustrien, renhold, bygg- og elektrofag slik at bestemmelsene som gjelder reise, kost og losji nå kun gjelder ved reiser innad i Norge. Det er fort gjort å overse dette hvis man hopper bukk over forskriften og utelukkende leser tariffbestemmelsen.

 

Det er for øvrig omstridt om allmenngjøring av bestemmelser om kostnadsdekning (reise, kost og losji) er forenlig med EØS-avtalen. EFTA-domstolen og ESA har signalisert at slik dekning ikke er omfattet av minstelønnsbegrepet i Utsendingsdirektivet, og at unntaksadgangen i direktivet ikke rettferdiggjør allmenngjøring av bestemmelser om kostnadsdekning. Høyesterett konkluderte på tross av dette i Rt-2013-258 (Verftssaken) med at allmenngjøring av bestemmelsene for skips- og verftsindustrien er forenlig med EØS-avtalen.

Vil du motta nyheter og invitasjoner fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev her.